Takknemlighet.

Ville bare skrive litt om hvordan jeg har det for tida, alt er nemlig veldig travelt. Å ta 90 studiepoeng når man skal være småbarnsmamma, hundemamma og skal ha tid til resten av venner og slekt er ikke lett. Det er jo selvfølgelig snakk om en prioriteringssak, men jeg synes det er så dumt å prioritere bort de tingene jeg er aller mest gla i, selv om det bare er for en stund. Kjenner at det begynner å bli flaut at jeg ikke har besøkt min farmor på snart 92 år på kjempelenge, og at mine gubarn får vokse og gro uten at jeg har fått det med meg på en stund nå.

Tiden går så altfor fort og om man skal kunne være en kul tante, som barna vil komme til, og en engasjert småbarnsmamma, må man være flink til å planlegge. I dag har jeg hatt mitt kjære tantebarn Andrè på besøk uten i det hele tatt å ha gitt han noe oppmerksomhet, på grunn av at jeg måtte sitte å skrive om IKT i skolen. Min sønn har fått to tenner til (har 4 nå) og jeg har ikke vært der det skjedde. Føler at jeg går glipp av mye, og det er kjempedumt.

Av og til skulle jeg ønske jeg var en blekksprut, slik at jeg nådde å gjøre det jeg skulle gjøre til rett tid. Det hadde vært så fint å kunne si at i morgen skal jeg kose meg hjemme med mine barn, men dette er pr dags dato uaktuelt. I neste uke skal jeg til Nordreisa på skole, og jeg skal være borte en uke, første gang uten lillebror og jeg gruer meg. Ikke fordi at jeg ikke stoler på at min mann kan ta seg av barna like godt som jeg kan, men fordi jeg vet at han får et kjempelogistikkproblem når lillebror ikke har barnehageplass før til høsten - bestemødre er med andre ord nødvendig.

Uten min mamma og min svigermor ville jeg ikke hatt mulighet til å sudere slik jeg gjør i dag, og jeg er utrolig takknemlig for at de stiller opp og hjelper til hver gang de har mulighet og litt til. Selvfølgelig har jeg noen svigersøstre også som stiller opp når det er behov! Jeg er utrolig glae i dere alle sammen!!